Av Odd Torstein Pettersen - Fiskenes (2006).
500 f.Kr. – 1050 e.Kr.
Fiskenes var bebodd allerede i jernalderen. (perioden fra man begynte å bruke jern og fram til ca. 1050 e.Kr.) Der har vært et jernaldertun som har hatt ei lending mot sør og ei mot nord. Tunet lå sørvendt til rett nord for småbåthamna i dag. Her ligger det 4-5 hustufter fra jernalderen og et par gravhauger. "Buan" er et gammelt rorvær som ligger nordvendt med flere hustufter og 9 førkristne gravhauger. Seks av gravhaugene ligger like inntil bruket "Haugland".
Ca. 1050 til reformasjonen 1536.
Fiskenes var trolig bebodd gjennom hele middelalderen - med sikkert betydelig varierende folketall. Detaljer fra f.eks. "Svartedauen" er ikke kjent. Bare sagn over hele Andøy.
Det foreligger sagn om ei kirke (kapell) på Fiskenes i den katolske tid - og gravplass. Et navn - "Kirkedellen" eller "Kjerkedelda" har vært påvist og knyttet til sagnet. Nå skal den være sletta ut og tomt gravd og hus satt opp. Det skulle ikke bli funnet noe annet der enn et "kjempe"-skjelett som lå i sanden.
Når det gjelder gravplasser er det mere handfast i form av menneskebein som er funnet.
Fra seinmiddelalderen kan f.eks. vises til tiendepenning-skatten fra 1521. En Mogens Gidelic på Fiskenes måtte da ut med 25 lodd sølv i skatt. En person benevnt "Gløder" betalte
20 lodd sølv, og i tillegg 150 tall rundfisk (tørrfisk). Det var en betraktelig skatt på begge to. Dette var de to som betalte mest på Fiskenes. De må ha vært meget velholdne menn.
16-1700 TALLET
Det vekslet med gode og dårlige tider utover i disse hundreårene. På 1600-tallet gikk det fra rimelig gode kår til å begynne med - til rein armod for mange etter hvert.
På 1700-tallet lysnet det mere etter som årene gikk.
Norge var forenet med Danmark på denne tid, og vi var stadig blandet inn i kriger av forskjellig slag, ikke minst med "arvefienden" Sverige. Her var også ungdommer fra Andøya - og Fiskenes nødt til å være med.
Et eksempel: Under den store nordiske krig 1709-1720 mellom Danmark-Norge og Sverige, ble det i 1711 skrevet ut 161 matroser fra Lofoten og Vesterålen til flåten. De ble i løpet av sommeren sendt sørover for å tjenestegjøre i en eskadre som var stasjonert på Sørlandet. En av disse var fra Fiskenes. Det var den da 24 år gamle Lars Knutsen. Han var eldste sønn av leilendingen Knut Olsen på Fiskenes. Ved folketellingen i 1701 hadde Knut Olsen bare denne ene sønnen, men i tillegg en fostergutt - Ole Olsen - på 19 år.
Det var 3 husstander på Fiskenes i 1701, med til sammen 7 mannlige medlemmer. Tellingen registrerte bare menn. Ingen andre fra Fiskenes utskrevet i den anledning som er nevnt her.
Det gikk ille med de aller fleste - kanskje alle sammen som ble sendt sørover. De ble angrepet av en eller annen svært smittsom sykdom som tok livet av dem. Lars Knutsen fra Fiskenes kom ombord på det store linjeskipet "Ditmerschen" (Ditmarsken), sammen med mange andre fra Andøy og Vesterålen ellers. Sykdommen herjet voldsomt ombord i skipet, og det var flere dødsfall nesten hver dag. Skipet hadde besetning på mange hundre mann. Lars Knutsen klarte seg lenge, men omsider ble han også syk. Han ble tatt i land til et feltlasarett som var opprettet i Larvik. Der døde han 11. desember 1711. Langt fra Fiskenes og sine kjære.
I fra riktig gammelt av har Fiskenes (og Skarstein) hørt naturlig med til Andenes. Men senere er det blitt lagt til Dverberg. Det høver slik til:
Bisp Gunnerus (1758-1773) har samla Kirkehistoriske Aktstykker. Det står:
Opprægnelse paa de Præster som har været her paa Andenæs – av Daniel Paasche Raaness.
Første mann på lista er Mons Olufsen, og om han heter det.
”Mons Olufsen. Denne siges, at have forseet sig ved Alt. Sacramentes Uddelelse, hvorfore, den daværende Præst paa Dverberg, neml. Niels Jørgensen truede at give ahm an, om han ej godvilig vilde afstaae de 2. Gaarder Scharsteen og Fiske-næs fra sit Kald, og lade ald deres Rættighet med videre henføre til ham og efterkommende Præster på Dverberg.
Dette maatte ogsaa Mons Olufsen beqvemme sig til. Saamme Gaarder har siden den Tiid ligget under Dverberg, og er ej igjen indtalte til Andenes Kald, skjiønt der af opsidderne mange Gange derom har været Klagemaal indgivne.
Fiskenes (og Skarstein) ble ført tilbake til Andenes prestegjeld 1. september 1866.
Folketelling 1801.
Ved folketellingen i 1801 ble begge kjønn registrert. Da var det 5 husstander med til sammen 26 personer på Fiskenes. 4 av de mannlige hovedpersoner er registrert som "bonde", mens den femte står oppsatt som "fisker". Det var altså 4 som ble ment å ha jordbruk som hovednæring, og bare en der fiske var hovedbeskjeftigelse. Kanskje noe overraskende?
Av opplysninger ellers i tellingen kan nevnes at det var en spedalsk person i en av husstandene på Fiskenes ved det tidspunkt. (Det forekom ennå en del tilfeller av denne sykdommen her hos oss på den tid). Det kan kanskje også nevnes at ei tjenestejente i en av familiene hadde det noe uvanlige fornavn Vendele (Vendela). Navnet er ikke vanlig i dag heller.
Jordbruk.
Jordbruk og bønder på Fiskenes ble nevnt for 1801. Vi har en beskrivelse fra 1838 over jordbrukere på Fiskenes og deres matrikkelskyld. Vi finner der.
1838: Følgende jordbrukere og deres matrikkelskyld.
Navn Bruker Skyld
- Vesternesset: Olai Martinussen - 1 daler 2 ort 10 skill.
- Østernesset: Jacob Nielsen - 0 ” 4 ort 23 skill.
- Sørbakken: Peder Knudsen - 0 ” 4 ort 23 skill.
- Nordbakken: Cornelius Nielsen - 1 ” 2 ort 10 skill.
- Halleparten: Øde - 0 ” 4 ort 23 skill.
1865:
Fra rundt 1865 finnes en beskrivelse av de matrikulerte eiendommer. Den beskriver de samme 5 eiendommer som ovenfor.
Det heter der:
Vesternæset:
Brukes av Nils Olaisen. 25 1/2 mål åkerland, der noe lider av "undervand". Ikke noe naturlig england. Utslåtter til 16 våger høy. Ikke noe udyrket jord. Utsæd: 5 td poteter.
Avling: 12 td poteter og 384 våger høy. Dyrehold: 1 hest og 3 kyr. Havnegang mindre god og ikke tilstrekkelig. Ikke skog til husbruk eller salg. Til brensel has torv. Tarre brukes som hjelpefor. Høstes 1/2 tønne multer.
Østernæset:
Brukes av Jacob Nilsen. 17 mål åkerland, noe lider av undervand. Ikke noe naturlig england. Utslåtter til 10 våger høy. Utsæd: 3 tønner poteter. Avling: 8 tønner poteter og 192 våger høy. Dyrehold: 2 kuer. Havnegang, skog og brensel og hjelpefor som for bruket foran. Høstes 1/3 tønne multer.
Sørbakken:
Brukes av Peder Knudsen. 17 mål dyrket åkerland av beskaffenhet som foran. Utslåtter til 10 våger høy. Utsæd: 3 tønner poteter. Avling: 8 tønner poteter og 192 våger høy.
Dyrehold: 2 kyr. Ellers som foran. Høstes 1/3 tønne multer.
Nordbakken:
Brukes av Lars Jacobsen. 25 1/2 mål åkerland. Beskaffenhet ellers som foran. Utslåtter til 16 våger høy. Utsæd: 5 tønner poteter. Avling: 12 tønner poteter og 384 våger høy. Dyrehold: 1 hest og 3 kyr. Ellers som foran.
Høstes 1/3 tønne multer.
Halleparten:
Brukes av Wilhelm Pedersen. 17 mål dyrket åkerland. Ellers som foran. Utslåtter til 10 våger høy. Utsæd: 3 tønner poteter. Avling: 8 tønner poteter og 192 våger høy. Ellers som foran. Høstes 1/3 tønne multer.
Det kan sees at Halleparten som lå øde i 1838, nå var tatt opp igjen.
Det ble nevnt at 4 av de 5 "hovedpersonene" i folketellingen fra 1801, ble oppført som "bonde". Også seinere har folket på Fiskenes gjort seg gjeldende i jordbrukssammenheng. Kan bare vise til det første motoriserte jordbruksredskap på Andøya.
Det kom hit våren 1931, og var en jordfreser som ble kjøpt inn av Paul Nyheim. Så langt avisa "Nordlandsposten" kjente til, var det bare 3 slike i hele Nordland på den tid.
Fiske.
Nå heter jo bygda Fiskenes, og slik den ellers ligger til så er det naturlig at fiske har hatt en betydelig plass. Mange fra stedet har hentet vesentlig av sitt utkomme fra havet, og stedet har hatt mange fremragende høvedsmenn på nordlandsbåt.
Som representant for dem, kan Lorentz Olaisen nevnes.
Andreas O. Pedersen fra Bleik var med han på sin første tur på Finnmarka i 1865. Han har fortalt om det i "Andøya Avis".
Fra Tromsø segla de til Singla på Arnøya første dagen. Derifra andre dagen til Fella på Sørøya. Tredje dagen til nordre Honningsvåg. På tur derifra ble de overfalt av stiv vestavindskuling og tjukt snødrev slik at de ikke så 50 m foran seg. Han Simon Hansa på Haugnes var med og satt i aus-rommet og auste heile tida. Det gikk så det ylte, og korleis han Lorentz greide å unngå alle brottskavlan slik at de ikke traff båten, det var mere enn han Andreas O. Pedersen kunne forstå. Da de kom til Hamningberg, stilna det av, og de måtte ro seg fram til Vardø. Men likevel: De for ifra Honningsvåg kl. 8. om morran, og kom til Vardø kl. 12. om natta. Det var harde halsa, og han Lorentz Olaisen var en av de beste.
Denne Lorentz Olaisen var jo forresten far til Andreas Martin
Lorentzen som ble født på Fiskenes i 1862, men som giftet seg og flyttet til Haugnes der han bodde resten av sitt liv. Kjent som bl.a. ordfører og båtbygger. Var den siste ordfører i gamle Dverberg herred, og den første i det nye Andenes herred ved delingen i 1924. Han fikk den ikke så enkle oppgave å ordne det økonomiske mellom-værende mellom de tre nye kommunene etter "skilsmissen". Det gikk imidlertid greit - etter det opplegg som Lorentzen fikk i stand.
I tillegg til å være ordfører, ble han også valgt som varamann til Stortinget ved valget i 1906 og 1909 (periodene var 3-årige da). Møtte på tinget ei tid i 1908, og var medlem av Lagtinget og veikomiteen.
På slutten av 1800 tallet var det godt fiske i Andfjorden. I 1885 ble det for eksempel tatt
81 000 skrei utafor Fiskenes. Ved tellinga i 1891 er det mange tilreisende fiskere. Mange ”skårunger” fikk erfaring i fembøringer og åtringer utafor Fiskenes, før de fikk slippe til på storhavet utafor Andenes.
Forlis.
Selv om folk jamt over var flink på havet, så var det dem som ikke passet nok på, eller ble utsatt for vær og forhold som de ikke kunne mestre. Det skjedde naturligvis også for Fiskenes, både folk fra stedet og ellers.
Ei historie som er blitt fortalt, går på et sånt forlis, men ikke med folk fra Fiskenes. Det var omkring 1885 at det bodde et par folk på Bakkan. Der er det funnen flust med menneskebein. Dette paret hadde potethage fra huset og nedover. En dag skulle kjerringa i huset molde blomstrene sine, og var der og henta mold. Om natta - mens ho mente at ho var klår og våken - hørte ho at det kom inn folk nede. De kom inn og opp - like inn på rommet der ho og kallen lå. Karen som gjekk foran hadde hatt på hodet, brun trøya, og røyserta på føttene. Han førte ordet og sa at de var ”innana Sundan” - det vil si Risøysundet og der sørover - og de skulle til kirka på Andenes. Han og to andre. På turen forliste de utafor Fiskenes og dreiv i land i Støa. De var blitt gravlagt i Bakkan, og den molda ho hadde på blomstran ho var utav dem.
Dette var bare et sagn. Mere handfast er det som skjedde for Fiskenes den 6. mars 1906. Da forliste Tromsø amts dampskibs-selskabs skip "Senjen" utafor Fiskenes. Det gikk på grunn under full fart i vind og snøkov. Det hette seg først i avisa at forliset hadde skjedd utafor Haugnes. Som f.eks. her fra et telegram: "Et beklageligt forlis kom der meddelelse om igår, idet et af Amtsdampskibsselskabets beste skibe, "Senjen" stødte igår formiddag på grund ved Hougenæs, Yttersiden af Andøen, og ligger nu som totalt vrag. Pasagerer og mandskab reddet sig i bådene. Værdiposten er også berget. Senjen var bygget i 1897 og assureret for 92.000 kroner."
Det er imidlertid klart at forliset skjedde for Fiskenes, noe som også går fram av ei beretning om selskapet.
Det kan nevnes at dette var selskapets andre skip ved navn
"Senjen". Det første endte også sine dager her ute. Det ble offer for den vanskelige innseilingen til Andenes og forliste der den 8. desember 1896. Det så nesten ut som skip med navn på den mektige naboøya ikke hadde noe å gjøre på Andøya. Man kunne bli overtroisk av mindre. Om det var overtro eller ikke, skal være usagt. Faktum er i alle fall at det var siste gang noe skip i Tromsø amts dampskibsselskab, seinere Troms fylkes damskipsselskap, bar dette navnet. Og det er ganske merkelig, da øya Senja er ganske dominerende i fylket.
Natten til 19. februar 1934 forliste den tyske tråleren ”Vuppertal” på ”Buflua” utafor Fiskenes. Det var like etter at festmøte i ungdomslaget ”Vårblomsten”* var avsluttet på skoleloftet, og folk var på tur heim. Mannskapet berga seg og reiste seinere heim til Tyskland. Resnik på Dverberg kjøpte skroget i 1935. Resnik kjøpte samtidig sildedamperen Havskåren fra Sigerfjord. Fra Vuppertal lastet han så mye skrapjern som mulig. Havskåren skulle gå til Trondheim for opphugging, sammen med skrapjernlasten. Båten forliste i Vestfjorden.
Dampkjelen fra Vuppertal ligger fortsatt på Buflua, og kan sees ved fjære sjø.
*(Ungdomslaget ”Vårblomsten” var trolig det første ungdomslaget som ble startet her på Andøya ifølge Odd Solhaug, noe før ungdomslaget ”Lyngblomen” på Åse og ungdomslaget ”Idun” på Bleik. Ungdomslaget ”Vaarblomsten” med håndskreven blad ”Øger” ble startet 16. februar 1896 ved lærer Holmsnes).
Når vi snakker om forlis og merkelige hendelser på havet, så kan det nevnes noe som hendte for Fiskenes midt i september 1931. Det var ikke noe forlis, men likevel:
En merkelig farkost kom inn på Andfjorden en kveld midt i
september det året og la seg til utafor Fiskenes og signalisere etter los. Fiskenes sto nemlig på visse kart feilaktig oppført som losstasjon. Det viste seg å være den berømte - eller kanskje mere beryktede undervannsbåten til engelskmannen Hubert Wilkins, som da var på retur sørover etter et mislykket forsøk på å passere over Nordpolen under
polisen. For en 3-4 år siden var det et "Fakta på lørdag" program i NRK-fjernsynet om denne ekspedisjonen. Noe hjelp fra Fiskenes kunne han ikke få, men utpå formiddagen dagen etter kom los Bernhoff Jensen fra Andenes. Han ble satt ombord utafor Ramså, og loste denne undervannsbåten med det mystiske og tradisjonsrike navnet "Nautilus" til Lødingen. Derfra fikk det los videre til Bergen. Wilkins var forresten opprinnelig født i Australia.
"Fremmedfolk" på Fiskenes.
Mystisk, ja! I gamle dager hadde de forestillinger om så mangt. Også på Fiskenes. Det hette seg blant folk, at det bodde hulder og underjordiske flere steder på Fiskenes. De som bodde i Storvahågen var gårdbrukere, og det kunne hende at de var nokså vrangvillige av seg. En gang gjømte de unna ei geit, og de slapp den ikke fram før 8 dager seinere. Og mannen i Storvahågen han ga seg til kjenne rett som det var. Han brydde seg lite om at det kunne være et heilt rek av folk som leita bær. Han skulle være sett så seint som i 1920.
I Sandhågen var det og huldrefolk fra gamle dager av, men de var sjøfolk. De hadde jektefar (jektebruk), og førte varer både for seg sjøl og naboene sine. Det ble fortalt at det fantes merke i steinen der de hadde landfestene sine, den tid da det ennå ikke var satt ned tørnringa. Den sørligste av hulderplassan på Fiskenes var Heimraet. De som bodde der, var også fiskere.
(Kilder: Odd Solhaug, Jubileumsskrift 1838-1938, Helge Guttormsen (Andøy bygdebok bind 1), Finn Myrvang (”Huh-tetta”. ”I trollbotn”. ”Att i ariblå”), Andøya Avis, Lofoten og Vesterålen historie bind III, Per Eliassen (”Gammeldampen”), Rydlandarkivet og Folketellinger 1701 og 1801)